Føler for å lufte hue litt idag.. Har tenkt endel ikveld.. Og tankene ender alltid opp ved deg.. Jeg savner deg.. Savner alle koselige mld. alle koslige samtaler.. ALT ved deg.. Selv om jeg vet du ikke vil. Det gjør vondt.. Jeg prøver å være sterk. Le det vekk.. Spøke det bort. Men det hjelper ikke. Kroppen verker etter deg. Vil så gjenre snakke til deg. Håpet er der.. Men jeg vil ikke. Tør ikke. Har lovet å ikke gjøre.. Jeg trodde å håpet i det lengste. Håpet at du ville prøve å ikke gi deg før vi hadde prøvd.. Naiv? God troende? Ja det er mye mulig. De sier kjærlighet gjør blind. Og jeg må desverre velge å bekrefte den delen. Ser jo nå at du kanskje ikke er så fantastisk som jeg så deg i starten. Kanskje jeg aldri hadde en plass i hjerte ditt? Lekte du med følelsene mine? Ville få meg til å håpe og tro? Få meg til å si masse fint så selvtilitten din ble ennå bedre?
Tankene kverner rundt der oppe. Vil ikke gi meg fred.. Vil ikke la meg slippe taket.. Jeg vil slippe.. Jeg vil ikke lide.. Vil ikke være forelsket.. Vil ikke gåte eller tenke på deg..

Ord, løfter, godhet. Spill eller sannhet?

Kan følelser bare forsvinne? Løpe sin vei? Tenker du aldri på meg lenger? Tenker du aldri på hva vi kunne klart å skape? Hva vi kunne fått. Hva vi kunne gjort sammen?


Jeg savner deg...................