Tirsdag alt..

Noen ganger føler jeg at dagene løper fra meg. Dette er min eneste fridag denne uka og jeg kjenner at jeg allerede er sliten.. Kan ikke akkurat skryte av noen god søvn de siste nettene. 
Inatt sov jeg vel bedre enn de siste nettene, men med ei venninne godt planta i tankene mine.. Du vet selv hvem du er..

Det å våkne opp til 20 friske grader ute er ikke noe jeg liker. Jeg har veldig lyst til å kunne være ute med snupp når hun er henta i bhg eller bare ta henne ut av bhg en dag jeg har fri. Slik at vi får prøvd akebrett og lekt oss ute slik som vi vil. 
Jeg liker vinteren, men jeg liker ikke at det er så kaldt som nå.. Jeg tror jeg kan leve med 5grader nå om vinteren. Da er det passe kaldt til å gå ut med de små.. 
Veit ikke om jeg kan kalle henne lita lenger heller. Hun er så for seg. Skal lage maten sin selv. Smøre på brødskiva. Fortelle meg at jeg må i butikken fordi hun vil ha skinkeost. For ikke å snakke om at hun snakker om at vis hun bæsjer på potta får hun bolle. (Og likvevel ikke ta turen inn dit for å gjøre det)
Kle på seg selv. Synge sanger og fortelle hvor glad hun er i mamman sin. Eller andre som står henne nær. 
Eller når hun ligger på gulvet siden av bestefar som prøver å montere opp en varmeovn på veggen. Skrur og fikser. Sier at nå mamma.. Nå virker den..
Er den lille jenta mi virkelig blitt stor? 
Like herlig som når hun bare var lita og ennå ikke kunne krabbe... 

Denne fridagen er frem til nå tilbragt på sofaen. Med fyring og en klesvask :P For ikke å snakke om lesing av bok. 
Sammen til verdens ende..  
Jeg har ikke kommet så langt, jeg orker rett å slett ikke lese mer idag. Dette er så trist å lese. Tenk at hun var like gammel som jeg er nå.. 25år og med hele livet forran seg? 
Det å lese boka er ikke det værste idag, men minnene om en venninne som døde av kreft i sommer. Tankene på at hun ikke bodde så langt unna, men alikevel bare forble ei nettvenninne.. Ei nettvenninne som jeg delte utrolig mye med. Fortalte masse til.. Hun vet nesten mer om meg enn jeg vet selv. Og jeg vet masse om henne. Snakket mye om ungene hennes, mannen hennes, livet de har delt siden hun var 14. Og alt livet har hatt å by på av vanskeligheter. 
Tapet av sønnen hennes året før. Tenk å miste ditt eldste barn bare en mnd etter at du på nytt har fått oppleve gleden av å bli mor..
At disse ønsket seg en stor familie er det ikke tvil om. Men sånn ville ikke livet med de. 
Tror ikke det gikk mer enn 6mnd fra hun fikk vite at hun hadde kreft før hun tapte kampen mot den hissige sykdommen. 
Tilbake sitter en mann med utrolig mye pågangsmot og et stort savn etter sin elskede kone og sønn. 
Dette er vondt å tenke på. 
Noen syns kanskje det er rart å sitte her å tenke på det siden det bare er en nettvenninne. Men når man har utvekslet bilder, gode og vonde samtaler og endel sms.. Så føles dette for meg som en god venninne. Og gjør det dermed vanskelig å lese hele boka med en gang.
Alle snakker jo om at du blir oppslukt av boka, og det skal jeg si meg enig i.. 
Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av boka... Selv om jeg jo vet at den ender i en trist slutt.. 

Nå er det snart tid for et av to jobbintervjuer denne uka.. Litt spent må jeg nok innrømme at jeg faktisk er.. 
Selv om det er den andre jobben jeg aller helst vil ha.. 
Ønsk meg lykke til :)


Nok skriving for idag..  :)